Forord!
Jeg har helt siden jeg var ganske liten angret fælt på at jeg ikke lærte meg historiene til bestemor bedre, eller i det minste skrev dem ned, slik at jeg kunne fortelle dem videre. Spesielt var jeg "trollbundet" når hun fortalte sine bjørnehistorier. Også når hun fortalte om hvordan de første rydningsmenn kom til Brattlia, lyttet jeg godt. Men når en var barn hørtes det ut som om disse fortellingene hennes var hentet ut fra det uvirkelige. Det kunne jo ikke være sant at dette hadde skjedd for bare rundt hundre år siden. Det virket for meg, den gang, som om hun leste fra en eventyrbok hun hadde inne i hodet.
Opp igjennom årene har alt det hun fortalte den gang, gått mer og mer i glemmeboken. Men i dag, mer enn tredve år etter at jeg første gang hørte det, når jeg har brukt en tid til å lese igjennom og skrive ned det jeg til nå er kommet over av det hun igjennom et langt liv har ført i pennen, er det som om tingene alltid har vært der.
Jeg har igjen fått oppleve å gå med Karen til huarsteinen for å lokke hjem dyrene, og jeg har igjen vært med Olaus på vedkjøring med hest og sommarstøtting. Og jeg har rodd skreifiske i Lofoten sammen med Erik, mens ho Elen og datteren Maria styrte grunnen heime i Brattlia. Ja, jeg har mange fine stunder her oppe ved Skøvatnet, enten det er sammen med noen av de forannevnte, han Ole Rokmann, eller ho bestemor Hilda og han bestefar Sigurd. Og denne gangen tror jeg ikke at det så lett vil gå i glemmeboken. Jeg har fått det "i blodet"!
Det er noe av det nedskrevne som kanskje går igjen flere steder, men jeg synes det er så fundamentalt at etterslekta lærer seg mer om sine forfedre, at jeg har valgt å gjøre det slik. Til dere voksene i slekta vil jeg si: Les dette ofte for de små, det er viktig.
Jeg har skrevet alt akkurat slik som ho Hilda Stien skrev det, det er hennes ord som står her, og ikke mine. Jeg ser at grammatikken hennes forandrer seg opp gjennom livet hennes, men jeg har ikke villet "rettet" opp det vi i dag kanskje vil kalle for "en rar skrivemåte".
Som sagt, det er Hilda sine ord og slik skal de for alltid få stå!
Men dersom noen av de yngre kanskje har problemer med å lese denne skriften, eller noen av de eldre synes bokstavene er for små, kan dette, nå i dataalderen, lett ordnes.
Takk for alt du har gitt etterslekta, du bestemor Hilda!
John Bruvoll, Brattlia 1998