Når det må ut igjennom fingertuppene....

En tur oppover lia.


Ho Karen hadde gått denne turen mange ganger før, men i dag var det liksom ho forsto at ho blei borte lenge. Ho snudde seg for se nedover på husene. Skulle ho komme tilbake hit mer for å bo her, eller skulle hun bare komme på besøk hit? Tankene surret fort oppe i hodet, der ho sto og skuet på det som til nå hadde vært hennes trygge hjem. Ho og faren, han Berger, hadde flere ganger tatt turen fra Prestbakken til Gumpedalen oppe ved Skøvatnet. Første gangen ho hadde gått heile veien til dalen der bestemora bodde, var hun bare ei lita jente.

Det var en varm junidag denne gangen og snøen var blitt borte i løpet av få dager. Skogen hadde skutt grønnfarge over natta, og både ho og naturen var glade og lykkelige. I morgen skulle hun begynne som tjenestejente hos han Jo Persa og tanta hennes, ho Martha. Eg gleder meg alvorlig, tenkte ho der ho gikk og nynna og på ei vise som mora hadde lært henne. Mamma er flink til å synge, sa ho plutselig, så høyt at faren som gikk rett framfor henne skvatt til. Han var blitt så rolig av denne nynninga hennes, og da ho nå nesten ropte blei han revet ut av drømmen sin. Ja, ho mamma har en kjempegod stemme, men din er nå ikke så borte vekke, den heller. Hva var det du gikk og spekulerte på, pappa? Nei, ikke noe spesielt svarte faren. Eg har vorre hos dokker i over 13 år no, så bare si hva det var. Du veit at eg forstår mye no, pappa. Vi skal ikke gjemme noen tanker for oss sjøl, bruker du å si!

Vel, Berger drog litt på svaret. Han hadde nå ikke særlig lyst til å prate om tankene sine til henne akkurat nå. Ville ho forstå det? Ho hadde nok merka at det hadde blitt litt vanskeligere der heime. Seks unger på 13 år, kunne vel bli litt hardt for mange familier. Ho Hanna hadde vært så trett og sliten etter at ho fikk den siste, han Simon Kristian. Men ho ville ikke vise det for han og de andre ungene, så ho stod på både seint og tidlig. Han sjøl var nå ung og sterk enda, han var jo så vidt 40. Men han var mye borte på tømring og slikt, så det ble kanskje vel mye på kona. De hadde noen kyr som skulle melkes, og ganske mange sauer som skulle ha mat både morgen og kveld, og det kunne være hardt nok for Hanna selv om hun var i sin beste alder, bare 36 år.

Er det ho mamma du å tenke på pappa, spurte ho Karen? Han blei igjen revet ut av dype tanker. Nå var han vel nødt til å svare henne, ho hadde jo lest tankene hans allikevel. Ja, kom det fra han. Det er nå det jenta mi. Pappa, det blir bedre etter hvert. De andre jentene er så store nå, at de kan hjelpe henne med mye. Ho Petra er nå bare 7 år, men ho gjør nå litt nytte for seg, ho kan passe han lillebror mens ho mamma og de andre steller huset og ser til dyrene. Han Berger tenker sitt der de går ned til Steinvatnet for å prøve fiskelykken, når de allikevel passerer så nært.

Kunne du tenke deg til å bli med til Amerika, Karen? Det bare glapp ut av han, han skulle jo ikke si det på den måten. Ka du sei pappa, skal vi reise til Amerika? Ho hadde lest mye om alle folkene som dro over til det forgjette landet. At det var store områder der, som de hadde dyrket opp, og at mange hadde fått det så mye bedre etter at de forlot Norge.

Nå viste han ikke hva han skulle si, det var kanskje ikke det rette tidspunktet til å komme med det. Han hadde prata med ho Hanna om det flere ganger, men ho ville ikke høre snakk om det. Nei, han fikk prøve å ro seg i land igjen.

Det er jo mange familier som har reist over dit, sa han mens han kasta ut. Fiskestanga hadde han liggende klar her oppe ved vannet, så det var bare å grave noen meitemarker bak fjøsen før de tok fatt på turen. Det er vel best å bli her heime, sa han for å prøve å få henne på andre tanker igjen. Du får se hvordan du liker deg hos tante først, du har jo gledet deg slik til at du skulle få dra til ho bestemor og ho tante i Gumpedalen. Så vi får vente med den Amerikaturen. Men inni seg tenkte han noe annet. En av grunnene til at han tok turen til mora og søstera oppe ved Skøvatnet, var akkurat det at han hadde tenkt alvorlig på dette med å reise over til det store kontinentet i vest. Han ville fortelle dem det, og selvfølgelig høre hva de syntes om det. Men så var det dette med de pengene da, det ville bli en kostbar tur. Kanskje de kunne klare å få nok til reisen dersom de fikk solgt buskapen og huset og de andre bygningene oppe på Prestbakken?

Pappa, du har napp, ropte Karen, der hun satt og solte seg noen meter bortenfor. Da kjente han at det rykket litt i stanga, og han dro forsiktig til seg. Det var en stor fin ørret.

Den er over et kilo sa Karen, som var kommet bort til han for å se den fine fisken. Ja, den er nok det. Kan vi klare å få en slik til, så har vi berget kveldsmaten til alle hos ho bestemor. Selv om det var solskinn, og helt vindstille, så fikk han to ganske store ørreter til. Jeg vil også prøve å fiske, sa ho Karen. Faren egnet en ny mark på kroken og skulle til å gi henne fiskestanga. Det var enda tidlig på dagen, så de trengte ikke å begynne å gå videre riktig nå med en gang. Skal jeg kaste ut for deg? Jeg vil prøve selv, skal jo begynne å arbeide i morgen så da må jeg kunne gjøre forskjellige ting må du forstå pappa. Han Berger måtte flire i skjegget da han gav henne stanga. Ho var nå bare tretten, men han trodde nok at hun ville klare de fleste oppgavene som hun ville få fremover i livet. Han tenkte på alle de historiene han hadde han fått høre av mora, ho Margrethe. De kalte henne for ”Gammel Margrethe” der i Gumpedalen, og ho som mange andre her oppe var kommet fra Hedemarken for mange år siden. Ho var passert sytti nå, men fremdeles rask på foten og det var ikke noe i tankene hennes som røpet alderen. Han håpet at Karen ville få høre de samme fortellingene, nå som hun skulle leve tett innpå bestemora ei stund fremover. Berger var veldig glad i mora, og han elsket henne som menneske fordi hun aldri gav opp. Det hadde for henne, som med svært mange andre kvinner og menn av hennes tid, ikke alltid vært så lett å leve. Da den første mannen hennes døde der sør, hadde hun brutt opp for å ta fatt på den lange veien nordover til disse traktene.

Flere ganger opp igjennom livet hadde han prøvd å få henne til å fortelle seg om faren hans. Men det var et tema hun aldri ville komme for mye inn på. Det eneste hun ville si, var at han het Peter Johan og var fra Kaldsletten. Han viste at det var en plass like ved Tromsø by, og han ville vel aldri finne mer ut om den saken. Men han hadde liksom innfunnet seg med det. Selv om han gjerne skulle ha vist litt mer om faren, ville han ikke presse henne til å fortelle mer. Hun hadde vel sine grunner til å tie. Kanskje en gang…

Det var sent på ettermiddagen allerede og de var begynt på dalføret som ville føre dem ned til Gumpedalen. Fisken hadde de lagt i snø og pakket den inn i et klede. Det var lett å finne snø så høgt oppe, det låg enda mange flekker igjen. Hvor høgt er det fjellet der borte pappa? Karen pekte oppover mot Hjerttinden, og holdt den ene handa over øynene for å se bedre. Det var ikke så lett å se i dette solskinnet, med så mye hvit snø over alt. Faren fortalte henne hva fjellet het, og sa at han trodde at det var nesten 1400 meter høgt. De fleste fjellene i dette området er over 1000 meter høge. Ho såg at sola hadde begynt å få tak oppe i fjellsida og, for noen plasser var det gått ras. Både snø og stein var rausa nedover mot fjellfoten.

Du må huske å fortelle ho bestemor hvem som fikk den største fisken i Steinvatnet. Karen hadde fått en kjempefisk på nesten 2 kilo, og ho var umåtelig glad der ho gikk foran faren. Han måtte nå riktignok hjelpe henne med å få den store ørreten på land, men han syntes ho hadde vært kjempeflink. Han var stolt av denne jenta si. Ikke for det at han ikke var like stolt av alle ungene sine, men det var noe med ho Karen. Kanskje fordi ho var den førstefødte? Du har nå gått mange ganger igjennom Steinora, men husk nå på å være forsiktig Karen, sa han Berger til ho rett før de skulle begynne på den vanskeligste delen av hele turen. Ora var kommet hit for mange tusen år siden. Det var vel under istiden, for omtrent titusen år siden at is og landheving hadde laget denne enorme samlinga av store steinblokker. De største var sikkert 15 meter høye og brede.

Ja, jeg skal nok se meg for, svarte ho faren. Han viste at ho var vant til å gå her, men han hadde respekt for dette naturens under.


John Bruvoll, 5. mars, 2009

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
06.01 | 01:05

Ja, jeg er innom her og leser med jevne mellomrom, må liksom ha det litt nært.

...
06.01 | 00:13

Fantastisk lesning dette.En utrolig historie.Kan jo bare tenke seg hva disse karene måtte gjennomgå.

...
08.03 | 16:05

Hei John! Her ser eg bilde av oldefar Peder og oldemor Hilda, samt Emely, søster til bestefar Asbjørn. Dessutan så likner dame nr to frå høgre tippoldemor Anna.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE