Historier fra svunnen tid

Karen.

 


Å, Gud velsigne deg!
Å, Gud velsigne deg!

Hun var av sameætt. Karen var fornavnet. Etternavnet husker jeg ikke. Det var på en underlig måte jeg møtte henne. Hun
lå på den grønne bakken under ei bjørk. Det så ut som hun sov, og hun anste meg ikke meg. Hun hadde på seg en kort, tjukk ulljakke, et rødbrunt skjørt, og ansiktet var nesten dekket av et svart ulltørkle. På føttene hadde hun tjukke ullstrømper, som var bare hull i hull under sålene. Ved sida av henne stod en hankelaus kopp, halvfylt av vann, og litt bortenfor lå ei stor lærskreppe.

Jeg skjønte at Karen hadde gått seg vill. Hun hadde vært borte i ei veke uten at noen viste om at hun hadde tullet. Jeg bøyde meg ned og sa: "Jeg kommer for å hjelpe deg - du skal få mat". Hun fattet ikke hva jeg sa. Jeg sa de samme ordene oppatt så stille som mulig for ikke å skremme henne. Da spratt hun opp i sittende stilling og så seg omkring. Plutselig forstod hun redningen. Hun grep fatt i hendene mine og ropte: Å, Gud velsigne deg, Å, Gud velsigne deg! Men hvorledes hadde Karen tullet seg hit. Var det noe i vegen med forstanden? Nei. Tross sine 86 år, var hun både frisk og sterk - især til å gå, for det likte hun. Som sine forfedre likte hun å vandre. Men fast heimsted hadde hun også hatt. I yngre år bodde hun
omlag ved "De tre stammers møte". Sammen med mann og barn hadde hun et slitsamt liv. De prøvde vel
et lite gardsbruk på en steinet teig, kanskje de også hadde noen reinsdyr i fjellet. Men reinsdyrene for fastboende samer bruker alltid
å "rape", og så er det snart ingen att. Å ja, de prøvde vel fiskebåten også, både ute på Sagfjorden og lengre ute på Salangen,
heilt ut i Mjøsundet, og i sesongen bar det til Lofoten,
som alle folk brukte i den tida. Så døde mannen og noen av barna.
De andre søkte ut for å finne seg arbeidsplasser. Karen
bodde i sin lille stue så lenge hun greide å tjene noe. Hun hadde nok kontakt med barna sine. Men
ingen av dem kunne forsørge henne. Så blei Karen bortsatt på kommunen, "og hun hadde det tålig" bra. Men Karen vantrivdes på sin nye plass,
og rett som det var, tok hun ut på vandring. Så hadde hun
fått vite at en datter som bodde i Vardø, skulle flytte til Målsnes. Til Målsnes var det jo "gåandes veg".
Og Karen tok på tur for å besøke datteren. Vegen gikk gjennom Salangen, forbi Setermoen i Bardu, ned gjennom dalen forbi Andselv, og videre nedover Målselvdalen helt til Målsnes. Dette blei mange mil. Og lange stykker kunne Karen få sitte på med en kjerre.


Da hun endelig kom fram, fikk hun vite at datteren ikke ennå var kommet til Målsnes. Så var det bare for Karen å vandre heim att. Men nå tok hun vegen om Sørreisa opp gjennom Skøelvdalen. Det siste stykket fikk hun følge med en melkekjerre fra Østgård i Gumpedal. Neste dag ville hun ta over fjellet fra
Skøvatnet til Bekkebotn i Salangen. Mannen
på garden der hun bodde om natta, hjalp henne over elva og Karen forsikret at nå greidde hun seg godt. Hun var kjent her fra før. Men stakkars Karen! Ikke lenge etter hadde hun tatt feil av retningen og gikk innover dalen istedetfor utover.


Ingen visste noe om dette før ei veke etter, da vi anste
henne på elvekanten. Hun krøkte seg nedover og hentet
vatn i en kopp. Så kraup hun tilbake og la seg på bakken.


Men hvordan skulle vi få Karen over elva. Mannen på garden var i skogen den dagen. Elva var stor i flommen og ingen
båt. Jo, der lå en liten jolle ved labrua. Gissen var den og årene skrøpelige - tilhogde stykker. Båten
kom på vannet, og det endte med at Karen kom til folk. Hun hadde ikke hatt mat med seg. Først fikk
hun en liten bolle melk, og fikk siden sove på en god madrass. Siden fikk hun større matrasjoner, ble
vasket og skiftet på. Ettersom dagene gikk, blei hun
heilt klar i tankene, og fortalte oss sin historie. Hun forsto
at hun tok feil retning. Så kom hun inst i dalen der den
veldige Gumpedalsura dekker over dalbotnen, og bare den som er lokalkjent kan finne veg. Hun fortalte at hun hadde gått seg fast mellom store steinblokker og datt ned gjennom en åpning. Så hadde hun sovet lenge lenge, fortalte hun.
Da hun våknet, begynte hun å krype på knær og hender mot lyset, og etter meget strev kom hun seg ut av ura. Hun
hadde stygge sår etter krypinga. I skreppa fant vi kommagene (skoene) hennes og eit lite spann med syregras. Syregras og vann var det eneste hun hadde spist på disse dagene. Dette var sist i juni så graset var i høgste verdi.


Ja, så hadde hun krøpet videre og lagt seg der på bakken. Kanskje det stykket er 2 km.


Vi syntes det var et Guds under at Karen kom levende til folk. Hun fikk kvile seg godt og blei heilt i
orden. Gammel og litt bøyd, tynn og lett på foten og tungerapp, full av spøk og
moro og gla til sinns tross alt. Hun blei hentet heim til Salangen, Der levde hun enda i flere år, men jeg møtte
henne aldri mer.


Ennå i dag etter omlag 45 år kan jeg høre hennes glade
utrop da jeg fant henne:


Å, Gud velsigne deg!

Å, Gud velsigne deg!

Fortalt av Hilda Stien, nedskrevet av John Bruvoll.

 

Olaus i Brattlia sammen med bl.a. Hilda utenfor gammelhuset.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
06.01 | 01:05

Ja, jeg er innom her og leser med jevne mellomrom, må liksom ha det litt nært.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE