Av Jakob Breda Bull, om bror til min tipptippoldemor.

Velkommen til hjemmesiden vår

FLØTAR-LARS

I dalens nordre gap bodde han. Der hvor Finstadkletten står sneflekket og blånende rett i nord og Unsett- åen går med stup og dunder inneklemt mellem Fonnåsfjell og Unsettsbergene. Alene bodde han, i øde skogen, ingen til å stelle for sig, ingen til å leve sammen med. Bare en brunsvart, sint finnehund i bånd ved buveggen og en kort bjørnestusser over sengen. Bergras ende op Oj» fossen ende ned.

Han begynte som gjetergutt på en av Unsettgrendens største gårder og var der, til han blev voksen. Men i de år hendte den, den gamle historien som gjorde ham fra en gladlynt ungdom til den ensomme, ordknappe mann. Den gamle historien om barndoms kjærlighet og ungdoms sorg. Om den fattige, nærtagne gutt og den rike, veike jente.

På multemyrene ved SkjeHuvolden kom det første gang. Det var høisommer dette, og de skulde gå for presten begge samme høst. Stekende lå solskinnet over fjellene; dirrende av varme fløt den blå, solmette luft. De hadde satt multespannene fra sig i skyggen under et par bjerketrær. Hun lå strak hen i gresset og nynnet; han satt ved siden med en bjerkekvist og jog myggen bort. Kunde ikke la bli av og til å komme nær hennes hår, kinn eller hals med et av de fine bladene, så hun smilende måtte skyve kvisten vekk.

«Nå slår je dei,» sier han med ett og løfter den myke grenen. «Ja slå mei da — om du vil!» Hun slår armene ut, bøier hodet bakover og ligger der trygg med lukkede øine. «Eli!» hvisker han og bøier sig over henne. I neste stund vet han intet av, kjenner bare hennes armer fast omkring sin hals og hennes myke munn nær sin, lynsnart. Så reiser hun sig op, blussende rød. «Du store verden,» hvisker hun, tar spannet og springer. — Som om den lille stunden hadde heftet dem så altfor lenge.

Men samme vinter blev han tjenestegutt på gården og slet med tømmerkjøringen til de første bare flekker syntes.

Året efter hendte det om igjen.

Det var i høibergingen hjemme. Eli og han og et par jenter holdt på med høiet i den store låven ute på engene. Da blev det ropt fra dem som kjørte, at nu måtte alle ut og berge; for regnskuren stod tykk sør i dalen. De andre jentene var kommet frem og ut, leende og ivrige. Eli skal nettop til. Da tar han henne om livet og holder henne igjen.

«Å Eli!» hvisker han, som fra sig selv. Hun gir en tung pust, betatt, blussende, bøier hodet langsomt bakover og ser på ham. Da slipper han henne straks. Men hele sommeren utover er han ikke sig selv lik. Han skjønner jo at dette ikke kan gå, han tjenestegutten, og hun, den rike jenten.

Neste vår har han tatt sin store beslutning. En dag i mai med frisk vårvind og brånende sne står han i vedskjulet og hugger. Eli går og kommer, henter fange for fange; — for i ildhuset baker de.
Så forteller han henne det. «Det er snart siste fange' je høgg åt dei nå, Eli — på lenge.» Han driver øksen inn og lar den bli stående. Furu kubben kløvner med et tungt, innvortes knekk, men brister ikke. «Siste fange» Hun stanser med det par vedskier hun har tatt; blodet skyter henne langsomt op i ansiktet.
Han tar et nytt tak i økseskaftet og bryter kubben op.«Je har tee på mei fløtinga i Onsett åen, sier han uten å se op. «Ska du rese?» Hånden synker slapt ned. Det ene vedtre glir ut — så det andre. Han ser varmt op på henne. «Je får freste å bi min ejen mainn — je au.» Han tar en ny kubbe og legger den omstendelig til rette.

Hun står med nedslåtte øine og karrer med fotbladet i flisene.
«Kjem du att?» spør hun, blek. Det er stilt. «Nei,» svarer han endelig. «Andre får kåmmå åt mei, om så er.» Han kløver stokken med ett hugg. Hun står som før, blek og stirrer hen. Under den hvite linning ser en at barmen går, fort, ujevnt. Så sier hun anstrengt og lavt: «Var det itte best, du stante leill» Han slutter å hugge, reiser sig og ser stilt på henne. «Da vart det ailler anslessen,» sier han alvorlig.

«Heill så vart det kainskje rent gæli,» legger han til lavt og likesom for sig selv. Hun ser ikke op. Drar bare ånden hurtigere. «Du skulde helst stane,» sier hun fort og skjelvende. Da tar han med ett hennes hånd, fast, nesten hårdt.

«Je lyt gå; men kunde hende, det du kom, Eli?»
Hun vender hodet bort. «Får sjå,» sier hun med lav, sår stemme. Bøier sig så ned, tar fanget fullt — og går.

Tre år i trekk drev Fløtar-Lars på hårde livet for Elis skyld. Måned efter måned ute i de ville tømmerhugster i knakende vinterkulde, hvor skjegget frøs fast i buveggen efter åndedrettet, uke efter uke i de iskolde elver om våren, dyvåt fra morgen til kveld, uten ombytte, uten tørk, uten hvile. For Elis skyld.

Men da han tredje året en søndagskveld kom hjem fra fløtingen i Mistra, fikk han høre at det var lyst for Eli Nordistu og sønnen på nabogården. Han sa intet. Tok bare båtshake, skreppe og øks og gikk. Men neste morgen, da Eli skulde i fjøset for å løse buskapen, stod der en øks like til skaftet i fjøsdørveggen. Eli blev drivende hvit. Det var Fløtar-Lars's brede tømmer øks.

Fra den dag av bodde han i den ensomme hytten på den andre siden av elven langt mot nord; ingen hadde han til å stelle for sig, ingen å leve sammen med. Bare en brun-svart, sint finnehund i bånd og en kort bjørnestusser over sengen.

Men i fløtingstiden om våren var han ikke til å kjenne igjen. Da var han den muntreste av alle. Tok på sig de vågsomste akkorder, i de farligste elver, var opsanger mel* lem fløterlagene og gav disse korte muntre svarene som blev navngjetne bygden over, alltid på rim; for slik hadde han hatt det fra smågutten av når noe tok ham sterkt enten glede eller sorg.

Det er i storflommen 1858. Våren var kommet med dirrende solvarme over alle åser, tindrende, blåhvit luft og en snesmeltning så ubendig, som ingen kunde huske i manns minne. Kverninga og Finnbekken hadde tatt ut hele fjellras med skog og kampesten; nu gikk de der gråhvite og dundrende som store jettekverner dag og natt. Og UggeMa og Neka stod der med skumhvitt sprøit utover alle fjellbrott; broer var avrevne, kverner og mølle» bruk løftet og flyttet på måfå inn i skogen — eller de lå der halvrevne bortover stenørene. Men selve dalbunnen var som et oversvømmelsens eventyrland.

Ut over jorder og enger sjø, stille, stigende, grå sjø med frodig skum i vannkanten og gressgroen spirende brungrønn under vann. Skigardsstaurer og busker stakk op her og der; uthus stod midt i vannet; av og til kom en låve eller en løe langsomt drivende med elvestryket, drev inn i en evje og blev stående. Og tømmer overalt; stokk i stokk som fulgte elveleiet og drog fort forbi, småtømmer som blev igjen i bakevjene og lå og duvet mellem barkstykker og skum; svære grantrær med rot og topp seilte tungt og eventyrlig forbi. Og i luften duft av vordende sommer.
Fløterlaget i Unsettsåen hadde ikke nådd lenger
enn til Engene. Kaffevarmen lyste og blånet bortpå elvestøen; rundtomkring på stener og tømmerstokker satt de og lå de rundt nisteskreppene, dyvåte så det silte av dem, 'n Sjulus-Pær og "n Rø-Knut, 'n Lykkje»Knut og Finngutten, 'n Gælen-Simen og 'n Sjølstilt«Syver, 'n Smed-Jo og 'n SkreppÆrik, 'n Tufsing-Torberg og 'n FIøtar-Lars.
Maivinden strøk sval fra nord; dunderet fra fossestupene nedenfor hørtes sterkt og kjølig; elven gikk bred og flom mende over fra stillen i dragsuget; men bent over på den andre siden stod røken blå og varm op fra ljåren på Nordistubuen; folket selv var der. «Det trøngs vått, sa 'n LangsJakob, han åt tørrkjøtt i høitørken!» Smedjo, som sier dette, slenger tømmerhaken fra sig og slår sig ned. Det sukler i skoene da han setter sig. «Å, du tørker nok tel i høst,» sier Finngutten, skakker på hodet, slår ny kaffe på skålen og skotter bort på Fløtar-Lars.

Men FIøtar-Lars legger intet muntert ord inn idag. For de hadde møtt Nordistumannen og den vesle, lyslette jervten hans roende her oppe i svingen, og der, hvor de nu sitter, kan de se Eli gå ut og inn og stelle, av og til vende sig i døren og stirre opover, som om hun ventet, og hver gang snu sig slik at øinene også fikk nå over dit hvor de satt, han og de andre. Fløtars-Lars kjenner det så trangt for bringen. Han får frem pipen, karver tobakken, mens han stirrer frem som borte fra de andre, stopper forsiktig den myke skråtobakk nedi, tar en glo av varmen og tender. «Å var det, du sa'e, du da Lars?» sier Sjulus-Pær, smiler og venter virkningen. De andre ler.
«Væla er stri — ho går ailler tebars,» svarer Fløtar-Lars, snur sig og ser likegyldig opover elven.

Da med ett er det som om noe fjernt, uvant tar hans sanser.
«Å er ta?» sier han og reiser sig. De lydhøre skogsmenn snur også hodet. De har også merket noe. Var det rop? Jo. Det er rop. En manns fjerne, anstrengte rop. Mennene på stranden reiser sig alle. Og fra Nordistubua kommer Eli skyndsomt, stirrer nordover som i angst, stanser, lyer og setter på sprang opover. For der kommer han, mannen, langs elvebredden i sterkt sprang med båtshaken i hånden, ropende. Det må være noe galt på elven. Kanskje båten! Eller kanskje vesle Eli! Ja, der kommer det! Med rot og topp en stor gran drivende i sterk fart, båten inneklemt mellem grenene og foran i båten med de små hender fastklemt om båtkanten — barnet, Elis vesle jente.
Moren stanser, ser, slår armene sammen over hodet, gir et skrik og styrter. Mannen springer forbi henne, frem på odden; der kan han kanskje ennu nå til; — da tar strømmen treet ut fra land, langsomt over mot den andre siden. Han vader ut så langt han kan; — haken slår i vannet med et dødt plask — det er forbi. Blek blir han stående på samme flekken og stirre. Men på den andre elvekanten står fløterne side om side med løftede haker og venter. Nu er treet som nærmest.

Hakene faller en efter en. For langt! Bare en eneste får tak i en kvist av toppen, som knekkes. Så snur det tunge treet atter og tar raskere fart — det er kommet i dragsuget. Fra den andre siden høres et hjelpeløst skrik; — mennene ser bleke på hverandre. Det er dødsstille. Da høres der et rop bakom, nær ved, høit, syngende: «Tur veiøm!» De huker sig uvilkårlig ned. Noe tungt svartner i en stor bue forbi; stenene spruter under stålhaken, — og Fløtar-Lars står med et ubendig sprang midt i båten, som stønner og vipper under søkket.
«Nésåt der!» roper han tilbake og peker mot en stor sten nærmere sluket.

Så tar han årene. For her nytter ikke å løse noe tak. Og nu begynner en kamp mellem vannets makt og menneskets makt, vill, på livet. Med sammenbitte tender og korte, hissige tak ror Fløtar-Lars mot dragsuget. Det fos» ser gult under årene, og den tunge granen saktner farten. Nedover siger den, men langsomt, langsomt og alltid nærmere stenen. Bare nu de andre når fremt For det er ulende og ur der de arbeider sig nedover. Og på stranden står Eli med fingrene som klør klemt inn i sitt hode og mannen i strømmen blek som før. Nei, de når ikke frem — det skjønner han — og dette er som å ro mot døden!
Da kaster han årene, slår i skjelvende hast båtlenken et par ganger om den nærmeste gren, tar båtshaken og springer med et sett frem på granroten, som nu er nærmest stenen. Med fullt tak slår han begge ben om roten, spytter i nevene — og løfter langsomt haken. Halvhundre alen nedenfor er fossestupet, og nu driver treet forbi stenen. Båtshaken falder, langsomt og forsiktig, skraper famlende efter tak, men får det ikke, løftes, slår klingrende an på ny — og får det. Og atter begynner kampen på liv og død med vannets veldige makt. Med ansiktet blodsprengt og knokene hvite holder Fløtar-Lars taket; langsomt snur det mektige treet, stanser og svinger inn under stenen. Men det fosser om grenene, og båten hugger i strømmen. Granen svinger igjen og tøier med et tungt søkk hans armer ut.
« Ånei!» sier han for sig selv, som i vrede og bøier dem langsomt sammen igjen. Spyttet står ham skummende i munnvikene. Det begynner å synge for ørene og tindre for øinene med en forunderlig kulde. Han drar en hikst, halvt gråt, halvt dyrisk lyd — armene tøies ut annen gang. Og annen gang bøier han dem med den ytterste anstrengelse sammen. «Å nei!» skriker han med all sin stemmes makt.

Men nu er de der også de på stranden. Der høres et krasende dunk mot stenene, så ett og så atter ett; det glimter hvitt gjennem luften, og Finnguttens tunge båtshake suser inn i granleggen, så vassspruten står. Og i neste sekund ovenfor og nedenfor blink på blink slo tømmerhakene inn tørt og sikkert fra Smedjo og Sjølstiltsyver, Tufsingtorberg og Sjuluspær, og de stod der de hardføre, snartenkte menn med senesterke tak om de hvite hakeskafter, mens grantoppen og båten svaiet og svang i fosseskummet.

«Nå. ska' du stå!» skrek 'n Lykkjeknut. «Får så nå,» svarte Fløtar-Lars, han slapp taket og så sig om efter barnet, blek av anstrengelsen. Der lå hun, forskremt, med begge hender fast ihopklemt om båtkanten som før og ansiktet gjemt. Han løfter henne varsomt op, tar henne tett inn til sig og går vaklende i land på stenen.
Smedjo vil ta imot.

«Nei!» sier Fløtar-Lars kvasst og går med barnet på armen innover på fast land som en hund med et ben. Der setter han hende ned.

«Kom nå, karer,» roper han. «Slemt før båtøm,» sier Sjuluspær. «Paslig åt 'n,» svarer Fløtar-Lars, han går opover med barnet ved hånden. I neste øieblikk er alle haker løs, og fossen tar treet. Det snur sig langsomt i stupet; spruten står høit over båten — en hører de tunge dunk mot stenene, og da granroten neste gang løfter sig over hvirvelen — er båten borte. «Ta var jaddon på siste hekta, det,» sier Finngutten og biter en skrå av. Mer blev det ikke talt.
Da Fløtar-Lars nådde frem til elvestøen med lille Eli, var begge foreldrene der. Skrepp-Erik, som hadde sprunget i fløterbåten for kanskje å nå til slik, hadde rodd dem over. Da Eli hadde sett barnet, tok hun noen skritt frem, fort, men stanset så og begynte å gråte. Fløtar-Lars gikk like bort til henne.
«Å vechljinta mi, vechljinta mi !» bryter hun ut og kommer i kne med kinnet mot barnets hår. Men Fløtar-Lars snur sig halvt bort. Han har kjent, som et blink, Elis hode stryke langs sitt kinn da hun bøide sig, kjent hennes iskolde hånd borti sin som til takk, da hun sank ned. Og stemningen fra Skjelåvoldens multemyrer har på ny faret gjennem ham, sårt. Så hvisker Eli uten å se op: «Ta glømmer je ailler så lenge je lever!»
«Å — det går fuill øver,» sier Fløtar-Lars med sviktende stemme, snur sig og går. Men borte mellem fløterne står Nordistu-mannen og forteller lavt og stillferdig, hvordan det hele hadde gått til. Så fikk 'n Lykkjeknut brennevinet frem, gikk bort til Fløtar-Lars og skjenket. «Nå førtener du en dram,» sier han.
«Takk det er skam,» svarer Fløtar-Lars; han tar imot, tømmer i ett drag og setter sig på stenen fremved varmen. Får tak i en glo og tender på pipen, som ingenting var.

Fortellingen om Fløtar-Lars gikk snart bygden rundt, og hans halvglemte ungdomshistorie med den. Mangt og meget blev tenkt og sagt om det som nu kunde komme. Men hos ham blev alt som før. Ensom bodde han i øde skogen. Ingen til å stelle for sig og ingen til å leve sammen med. Bergras ende op og fossen ende ned.

    Og da så til slutt Mistra tok ham her ene året, var der bare en som sørget, og ingen som holdt gravøl. For de fant ham aldri. Men en brunsvart finnehund løp noen tid mager gårdimellem og blev borte.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

24.10 | 20:14

I dette NRK programmet fra 1975 forteller flere av deltagerne fra Fritham om hva de opplevde.
https://tv.nrk.no/program/FREP41006775/arktisk-krig

...
10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE