Historien om Brattlia

Han Erik, han Ole, og han Olaus.

Litt om forholdene da busetninga begynte i Brattlia.

                Samene som først bodde her, var nok på flytting med reinen for å bruke beitene.  Den første vi vet om hette Ola.  Det sies at han først bodde i Bjørkebakken.  Ola hadde to sønner.  Lars og Henrik.  Så fikk Lars rydningsseddel på Brattli, og blei antakelig da bufast.  Farmor fortalte at disse folka også bodde her.  Da Erik Olsen overtok rydningen, flyttet

Lars Olsen til Sandvik som foran nevnt.   Papirene viser til året 1837.   

Disse rydningsfolkene som kom sørfra, fra Østerdalen, må ha vært sterke folk både fysisk og psykisk.  Jeg bodde i lag med farmor til jeg var i fjortenårsalderen, og hørte gjerne når hun fortalte fra gamle dager.  Erik Olsen bygde den første stua i Brattli og braut den første åkeren.  Alt med handmakt og primitive redskaper.  Jakt og fiske hørte med til næringa.  Det var lange avstander til handelssted.  Vestnesklauva på Senja eller Tromsø.  Smør og ost, huder og skinn kunne byttes med matmel og andre nødvendige varer.  Hvis kornet ikke blei modent, måtte såkorn kjøpes, og småting som tråd til lyserake og synåler måtte huskes den ene gangen for året når budrotten blei anvendt.  Vegene var bare ryddede stiger.  Det som måtte kjøpes blei tatt om vinteren på sledeføre.  På barmark var det kløvhesten som tok børa.  Og mannen sjøl måtte mangen gang brøste seg fram med tung meis på ryggen.

Bjørn og varg tok hvert år sin pant av buskapen, enda om gjeterguten sat på tuva fra vår til seine haust.

Erik Olsen hørte til ei barsk slekt.  Det var både kroppslig styrke og sjelestyrke.  I Barduboka nemnes en av hans yngre brør som ein hardhaus.  Søstrene hans som bodde i Slettlia greidde ein hard tørn den natta bjørnen slo ned mannen til Berit.  I denne tida var det mange familier som reiste til Amerika.  Erik Olsen blei på sin gård.  To sønner døde av halsesyke, men Erik og Ellen mistet ikke motet.  Erik Olsen dro både på Lofot og Finnmark så sant det var mulig.  I sekstiåra kunne han overlate drifta til svigersønnen, Ole Rokmann.

 

I Ole Rokmann si tid blei det etter hvert meir dyrkamark og buskapen auka.  Garden hadde fleire utløer og de la ned surfor i jordholder når hesjetørken var dårlig.  Samferdsla var like dårlig.  Ole Rokmann fikk røyne det en kjerkesøndag.  Om morgenen gjekk han som vanlig ned til Brøstad og rodde til kjerka på Holm med folket der.  Det var tidlig på forsommeren og varmen kom så brått den dagen.  Bekker og elver flømde over på kort tid.  Da Ole Rokmann kom til Brøstadelva i nonstida var brua faren.  En mann på Brøstad, Mikal Ingebriktsen, fortalte det slik.  Eg var bare småguten den gongen.  Om morgonen for eg i lag med andre gutongar over elva med buskapen.  Vi gjette i Gaukåsbakkan.  Om kvelden greide ikkje dyra å ta " vaet " og gongtrea var borte.  Elva fossa kvit nedover.  Der sto vi.  Så ser vi på hi sia Ole Rokmann kjem med ei øks i neven.  Han skåra ned fleire lange bjørker.  Fleire folk fra Brøstad kom til.  Dei la nye gongtre, tekte med småris og torv, og smågutan kom seg eim med buskapen.  Ole Rokmann kom seg heim etter den ekstra lange preikesøndagen.

 

Det ser ut til at det var meire om å gjøre med bruer enn med veg fram til gårdene.  En framtenkt mann i den tida var Tore Johannessen.  Han kom fra Målselv og busette seg på Elvevoll i Brøstadmarka.  Han greidde å få litt støtte av kommunen så at han i lag med

Ole Rokmann kunne kjøpe brustokker i Målselv.  Stokkene hentet de med hest og doning på vinterføre.  Turen tok fleire dager.  Naboer hjalp hverandre.  Brukar blei murt, og den første kjørebrua blei lagt over Brøystelva under tilsyn av Tore Johannessen.  Dette var i 80åra.

 

Fleire fikk merke at det var vanskelig å komme fram.  Henrik Olsen var blitt bruker i Sandvik.  Ein haust tok han kornposen i meisa og gikk til kverna i Brøystelva.  Det måtte alt være bra skumt da han på heimvegen kom til Vassenden. 

Det var issnarke på Skøvatnet, så han måtte bruke land vegen.  Under Rundfjellet kunne han bruke isen stykkvis.  Men han ville våge seg beint over Sørbukta for der fraus Vatnet først.

Lars Olsen fortalte det slik: Vi ongan var ute å skeiste og skrålte utfor landet i Sandvika.  Så var det en som mente han hørte huamål.  Vi lydde lenge men hørte ikke mer.  Og hvem skulle det være.  Farfar skulle komme heim dagen etter.  Dagen etter fant de han fastfrossen i issørpa ikke så langt fra land med melposen fastsurra i meisa, sa Lars Olsen til slutt.

 

            I 1898 døde Ole Rokmann bare 62 år gammel.  Han var en kraftkar av vekst og levde et virksomt liv, især med sitt gardsbruk, men det blei også tid til lofotfiske og finnmarkstur på vårparten.  Foruten sin egen store familie, hadde han to av brørne hos seg.  Det var

Allert Olsen som seinere ble gift på Brøstad og bosatte seg der.  Så var det Jan Olsen.   Han var pukkelrygget og ingen arbeidskar, men svært nevenyttig med trearbeid.  Han døde ung.  Mora bodde også ei tid i Brattli.

I Ole Rokmann si tid var det vanleg å ha buskapen i grinder sommarstid om nettene.  Lågfjøsene blei for trange og for varme.  Så kunne dei grindgå store deler av jordet til overflatedyrking.  Men sist på fikk Ole Rokmann bygt det første sommarfjøset på garden.  En svellfinger med blodforgiftning gjorde ende på den sterke mannen i forholdsvis ung alder.  Kona, Marie blei 75 år og døde i 1911.

 

Nå blei sønnen Olaus Olsen Brattli bruker.  Olaus Brattli var som sin far, nokså frittalende av seg.  Der ei sak skulle fram, var han gjerne med.

Fra hundreårsskiftet kunne en se litt bedring for gårdsdrifta.  Det blei kjøpt separator.  Stavkjerna blei ombytt med trommelkjerna.  Olaus Brattli var med på å starte smørlag med faste dager for levering.  Kjøtt, huder og skinn som ikke trengtes til husbruk, kunne selges til handelsmannen i Sørreisa.  Det blei avsetning for famneved og bark.  Gårdsredskaper blei bedre.  Det blei kjøpt slåmaskin.

Til vanlig satte de inn åtte naut og ti-tolv smaler.  Hesten hadde alltid vært arbeidshjelp på gården.  I 1910 ble det faste postdager.  I 1913 tok Olaus Brattli initiativ til å starte ungdomslag i kretsen Skøvatnet og Gumpedal.  Det blei u.l. Høgtinn som arbeidde godt i fleire år.  Men vegen kom ikke.  Olaus måtte prate for vegen ennå i mange år.  Timer og dager blei brukt til planer og søknader.  Mot Sørreisa hadde han grave seg fram med handmakt for å kunne bruke vogn.  Ja, seinere kunne den brukes til sykkel og.  Brua over Skøelva tok flommen år om anna.  Tre-fire av naboene hjelptes åt og laga ny bru – fleire gonger.

Tålmodet blei ofte satt på prøve med umulig vegsamband og lange avstander.  I 1941 var endelig vegen slått igjennom mellom Brøstadbotn og Sørreisa.  Olaus kunne se den første bilen rulle forbi.  Nå visste han at ferdsla ville bli lettere for seinere slekter.

 

Olaus Brattli døde i 1958, 92 ½ år gammel.  Tanken og talen var klar til det siste.

Kona, Karen døde i 1955 – 85 år gammel.  I årene 1927 til 1935 overdrog Olaus Brattli eiendommen til etterslekta.  Brattli blei delt mellom svigersønnene Ingbert Nymo, gift med Olivia, født Brattli.  Sigurd Stien, gift med Hilda, født Brattli og dattera Konstanse, gift med Odin Ruud.  Disse brukerne drev gårdene til de falt for aldersgrensen.  Ingbert døde i 1966.  Sigurd døde i 1967.  Sigurd Stien og Odin Ruud var brør.  I 1966 skjøtet Sigurd Stien sin eiendom til døtrene Petra og Olaug. 

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...

Tor-Magnus Seglsten | Svar 27.03.2013 04.11

Den samen som nevnes, Ole Henriksen f ca 1781-1833 var min tipptippoldefar. 6 barn m kona Berit Larsd, begge f Sverige.

Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

24.10 | 20:14

I dette NRK programmet fra 1975 forteller flere av deltagerne fra Fritham om hva de opplevde.
https://tv.nrk.no/program/FREP41006775/arktisk-krig

...
10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE