Historien om Brattlia

1. Skøvatnet krets og Gumpedal krets. Litt geografi. 2. Ora og elva. 3. De første rydningsmenn

Skøvatnet krets og Gumpedal krets.

Litt geografi.

 

Gårdene ved Skøvatnet, Brattli og Sandvik, gården Slettli ved Skøelva og gårdene i Gumpedal hører geografisk sammen.  De begrenses delvis av de samme fjell.  Og vassdragene, Skøelva fra Skøvatnet og Gumpelva fra Gumpedalen, møtes om lag midt i bygda.

Skøvatnet med Brattli og Sandvik sokner likevel til Dyrøy, mens Gumpedalen med Slettli hører til Sørreisa.

Dalførene ligger i kvar si lei.  Skøvatnet har Børringen i nord som det høgste fjell, om lag 1000 m.o.h.  I nordaust, der elva renn ut fra Vatnet, er dalføret åpent både mot Gumpedalen og mot Sørreisa gjennom Skøelvdalen ned til sjøen der vi nå har bygdesentret Skøelv.

På austsida, sørsida og vestsida av Vatnet har vi Steinfjellet, Isfjellet og Rundfjellet.  Mellom Steinfjellet og Isfjellet går det djupe skar med overgang fra gården Sandvik til Bekkebotn i Salangen.

Lenger vest ved Vatnet er det et lite nedlagt gårdsbruk.  Vi kaller denne plassen Sætra, men i matrikkelen heter det Bjerklund.  Det var en helgelende, Peder Jørgensen, som blei gift med ei dame i Sørreisa og bodde i Sætra i mange år.  Fra Sætra går det eide mellom Isfjellet og Rundfjellet.  Over dette eidet har det fra gammelt av gått ferdsel mellom Skøvatnet og gården Grønnlia og Rørbakken og Samueljord i Salangen.  Det blei også korteste vegen for slekt og familie mellom gårdene Sandvik ved Skøvatnet og Katrinehaug i Salangen.

I nordvest er dalføret åpent mellom Rundfjellet og Børringen lenger nord.  Heilt fra den første " landsmåmstida " har det vært forholdsvis sterk ferdaveg nedover til nærmeste gard, Langmyrmo og videre til Brøstadbotn som er blitt sentret for Dyrøy Innland.  Veglengden fra Skøvatnet (181 m.o.h.) er om lag 15 km til sjøen enten du tar til Brøstadbotn eller til Skøelv.

Fjellsidene skråner med slakke lier ned mot Vatnet, og bare en liten del av terrenget er flatt.  Der er noen myrer og moer både i Nordvassenden og i Vestervassenden.  Og garden Sandvik har flate voller.

Brattlia på nordsida bærer namnet med rette.  Der kommer sola først og der kommer våren først nettopp på grunn av det bratte lendet og liene mot sør.  Gården Slettli strekker seg fra nordaustenden av Vatnet og videre på nordsida av Skøelva nedover dalen og liene oppover mot Børringen som er det fjellet som dominerer heilt ned til Skøelv.  Gumpedalen går som en kile i landskapet i landskapet austetter.  Dalbotn er flat med vide moer.  Liene og fjella er bratte med Gumpen på nordsida og Steinfjellet på sørsida.




Ora og elva.

 

Tangen er fremste gården i Gumpedalen.  Den er delt fra Vestgård før århundreskiftet.  Bebyggelsen rekker vel 3 kilometer innover, men dalen rekker enda et par kilometer lenger.  Botnen er framleis flat med svære bjørkelier omkring.  Inst i botn stenger den svære " steinora " tvert over.  Det ser ut som fjellet er veltet og rystet utover.  Og steinblokker så store som hus ligger hulter til bulter oppå kvarandre og ved sida av kvarandre tusenvis av biter med kantene utover og oppover.  Og den som vil prøve å gå over Ora for å se på denne steindongen må også kunne klatre og ha godt tolmod og ha god tid.  Går du flere turer og gjør deg godt kjent, kan du finne farbar veg.  Men seint går det.  Stanser du og lyer, kan du høre det surkler og renner.

̶̶̶̶̶−Det er elva Gumpedalselva, som lurer seg fram i botnen.  Elva kommer fra myrer og tjønn langt inne på vidda, innafor dalen der Salangen stikker ei lang klo fram i terrenget mot Sørreisa og Bardu.

Gjennom Steinora er det lett nok for elva å komme seg fram.  Men straks den når flateste botn, er det verre.  Gumpelva må krøke seg fram i hundre sving og lange odder og meter på begge sider.  I flomtida på forsommeren eller om hausten når storregnet kommer, kan den flyte vidt utover, så du kan tro det er noe til vassdrag.  Men når snøen er tint og sola steiker i de bratte liene, kan du lettvint vade over på høvelige steder.  Nedanfor gården Tangen og midt for gården Slettli legger elva fra seg en sandbanke til venstre og snur seg til høgre for å gå i lag med Skøelva nedover Strokket og heilt til utløpet i fjorden.




 

De første rydningsmenn.

 

            Til disse strøkene kom de første rydningsmenn i første halvdel av det nittende århundreåret.  I Gumpedal kom den første bureiser i 1822 og tok rydningsplass på Vestgård.  Seinere i 1833 kom den første til Østgård.  Ikke lenge etter blei Slettli tatt opp som boplass.  På disse tre rydninger var det søringer som tok fatt.  De kom fra samme traktene som pionerene i Bardu og Målselv.  Folkene i Slettli kom fra Tynset.  Kanskje disse folkene kom med ei jekt sørfra til Sørreisa og tok vegen oppover Skøelvdalen.  Den første rydningsmannen i Brattli var av sameætt.  Han kom fra Dyrøysida, kanskje fra Langbakken (Langmyrmoen) og hadde slek i Grønnlia og Katrinehaug i Salangen.  Det var Lars Olsen.  Faren heitte Ola og ein bror heitte Henrik. 

Sist i 1830-åra overlot han rydningen sin til Erik olsen og flyttet med sin familie til Sandvik.  Seinere flyttet Lars Olsen til Grønnli, og broren, Henrik Olsen blei bruker i Sandvik. 

            Erik Olsen fra Tynset kom til Brattli i 1836.  De eldste papirene jeg finner etter han er en rydningsseddel fra 1837 hvor det står at Erik Olsen har overtatt den av Lars Olsen påbegyndte rydning.  Det ser ut til at denne rydningsseddel ikke er i orden før i 1847.  Først i 1866 får Erik Olsen kongelig skjøte – undertegnet – jeg vil heller si overtegnet av Kong Carl. 

 

 

 

 

Der står:

 

Vi Carl

af Guds Nåde Konge til Norge og Sverige, de Gothers og Venderes Gjøre vitterligt: At da Leilending Erisk Olsen

 

osv., osv.  Tinglysningen er gitt i Christiania den 24 oktober 1866.

 

  Under Rigets Segl

 

Og så et stort stempelmerke med rødt blekk og kongens navn.

 

Far og farmor fortalte at Erik Olsen kom til Brattli in 1836.  Av Barduboka ser jeg at foreldrene, Ole Olsen Gammelstu Nerby og Mali Mortensdatter, kom til Bardu i 1837.  Hvor foreldrene bodde står det intet om.  I folketellingslista for 1845 ser jeg at ei søster til Erik Olsen bor på Fosshaug.  Det er Kari Olsdatter som er gift med Johan Larsen.  Hennes søster Johanne Olsdatter er da på Fosshaugen som tjener.  Enda en søster, Gidsken Olsdatter som er krøpling, bor også på Fosshaugen.

En yngre bror, Ole Olsen, blei som vaksen bruker i Sundlia, og den yngste Morten Olsen blei bruker på Lundamo.  Ei søster Berit Olsdatter blei blei gift med Hans Mortensen og bodde i Slettli, Sørreisa.

Men det ser ut som om at Erik Olsen som var den eldste av søskene, var kommet til Bardu før de andre av familien.  Han har ikke oppholdt seg lenge i Bardu, men tatt vegen over Ala og videre til Gompedalen.  Kanskje søstera Berit alt da var kommet til Slettli.  Og så var jo ikke vegen lang til Skøvatnet (Brattli) hvor han da fant denne rydningen som var ″påbegynt″ av Lars Olsen.  Jeg tenker meg til at Erik Olsen brukte de samme rekstene (trakka-veg) over fjellene som lappene brukte vår og haust til og fra reinbeitene ved kysten.  De første bureisere i Bardu dro jo også fra Skøelv, over Middagsskaret på austsida av Gompedalen, eller over Bakkejordheia inn mot Ala og fram til Bardujord.  Disse vegene mellom Bardu og Gompedalen og mellom Prestbakken i Øvre Salangen og Gompedalen, blir ofte brukt til over 1900 tallet.  Her i Brattlia finnes enda ting som er boren på ryggen over fjellet fra Bardu, bl.a. to spinnrokker.

Erik Olsen var ugift da han kom til Brattlia, men moren steklte i huset i den første tida.  Hans yngre brør Ole Olsen og Morten Olsen var gjetergutter hos han.  Og Ole Olsen (Ola Sundli) kunne på sine eldre dager fortelle mang ei sannferdig bjørnehistorie fra gjeterdagene sine i Brattlia.  Ei av disse fortellingene står fortalt i bind 2 av Bardu bygdebok på s. 454, der det er fortalt om ″hardhauser i Bardu″. 

Seinere (etter 1845) giftet Erik Olsen seg med Ellen Olsdatter fra Alvdal.  Hun var først gift i heimbygda med skomaker Lars Estensen.  De fikk dattera Marie, født i 1836.  Ved et uhell med skomakerkniven skar Lars Estensen seg i låret og blødde seg i hjel.  Siden reiste enken nordover med datteren som da var fire år.  Dette måtte være i 1840.

I folketellingslista for 1845 finner vi Ellen Olsdatter som tjener på Øymoen, og Maria er da fosterbarn på Moholdt.  Siden kom også hun til Øymoen og blir der til hun var konfirmert.  Ellen og Erik fikk to sønner som døde mens de var barn, visstnok av halsesyke.  Da Marie Larsdatter blei 17 år, flyttet hun fra Øymoen i Bardu til Brattli i Dyrøy til sin mor og stefar, og blei seinere deres arvtaker og stammen til den slekt som nå er i Brattlia.  Marie blei gift (i1863?) med Ole Rokmann Olsen som var barnefødt på Senja, Tranøy sokn, men fostret opp på Brøstad hos Kornelius Svendsen.  Ole Rokmann (som han alltid blei kalt) overtok gården etter Erik Olsen.  De fikk åtte barn, derav to sønner.  Barna var:

 

1.      Jette Olsen , født i 1864, gift med Ole Henriksen, Finnefjell.  De kjøpte seg gårdsbruk i Lavik i Tranøy og bodde der hele sitt liv.

2.      Olaus Olsen , født i 1866.  Han blei bruker i Brattli.  Olaus blei 92½ år gammel og døde i 1958.

3.      Matea Olsen , født i 1868.  Hun blei gift med Johan Pedersen, Laslett i Dyrøy og bodde der.

4.      Kristine Olsen , født i 1870.  Hun blei gift med Anton Olsen, Storli.  De kjøpte seg gårdsbruk på Sæther i Dyrøy og bodde der.

5.      Simonette Olsen , født i 1872, gift med Albert Sørensen, Faksfjord. De bodde i Faksfjord.

6.      Theodora Johanna Olsen , født i 1874.  Hun blei gift med Kristian Henriksen, Finnefjell i Dyrøy.  De kjøpte gårdsbruk på Stien, Brøstadbotn og bodde der.  Theodora Johanna blei 92½ år gammel og døde i september 1966.

7.      Kristian Martin Olsen , født i 1876.  Han døde i 15 årsalderen.

8.      Rikarda Olsen , født i 1876.  Hun blei gift med Bernhard Sørensen, Faksfjord i Dyrøy.  De bodde i Faksfjord.  Rikarda blei 89 år gammel og døde i september 1966.

 

Olaus Olsen (Olaus Brattli som han seinere blei kalt) blei som før nevnt bruker i Brattli sist i nittiåra.  Han blei gift med Karen Dorthea Bergersen fra Prestbakken i Salangen.  De fikk fem døtre.  Den eldste døde som barn.  I 1909 tok de til seg en pleiesønn.  Eilif Henry fra Øya (Dyrøya).

 

Dette er skrevet i Brattlia sommeren 1971.  (De tre siste avsnitt)

 

 

 

Hilda Stien

 

Skøvatnet sett fra Rundfjellet.

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
06.01 | 01:05

Ja, jeg er innom her og leser med jevne mellomrom, må liksom ha det litt nært.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE