En hardhaus fra Prestbakken

Morfars historie

 

            Jeg skulle gjerne skrive litt om morfar og hans slekt.  Morfar, det er Berger Pettersen.  Han kom gjerne den lange veien fra Prestbakken til Brattli og besøkte sin datter Karen og oss småjentene med vår slekt.  I den tida fikk jeg vite at han noen ganger kom over fjellet.  Det ble mange timers marsj på en dag.  På samme tid besøkte han sin nære slekt på Østgård i Gumpedal.  Noen ganger tok han veien om Sørreisa eller over Salangen – Dyrøy.  Det tok lenger tid, men var lettere å bruke.

Etter hvert fikk jeg vite at morfar var født på Østgård.  Der hadde hans mor bodd ei tid, og der hadde han også ei søster, Marta.  I ettertid har jeg fått vite at mor til morfar, Margrete, kom til Østgård som tjenestepike til Ole Hanssen.  Ole Hanssen var første rydningsmann på Østgård – kanskje sist i 1820 åra.  Margrete var enemor og hadde med seg datteren Marta.  Samme året fikk hun et barn til, en gutt som fikk navnet Berger Pettersen.  Gutten ble bortsatt til fosterforeldre.  I Barduboka, bind 1, finner jeg navnet hans som fostergutt på gården Skoelvli, 3 år gammel, født i 1842.  Så vet jeg ikke mer om han før han som tenåring kom til Anders Olsen Prestbakk i Salangen.  Det kunne han selv fortelle om.  Jeg vet ellers at Margrete ble på Østgård hele sitt liv og døde der.  Ole Hanssen overlot noen år seinere gården sin til Jon Pedersen.  Han var søring, men hadde vært dreng hos en gårdbruker i Målselv som het Slai.  Nå ble Jon Pedersen (Jo Persa) gårdbruker på Østgård, og han giftet seg med tjenestepiken Marta.  De bodde på Østgård hele sitt liv og døde der.  Nå en dag fikk jeg høre fra folketellingslista for Sørreisa, år 1865.  Der ser vi at Marta Kristensdatter er kone på Østgård.  Hun er født i Åmot i 1837. Jeg har før trodd at Margrete og Marta kom fra Senja.  Åmot er, så vidt jeg vet nabokommunen til Alvdal og Tynset der de flest nybyggerne til Bardu kom fra omkring i 1820 åra.

Marta og Jo Persa fikk seks barn som ble boende i heimbygda.  Den eldste var Ole Peder Jonsen Østgård, født 11. mai 1860. I 1880 åra reiste han til Amerika. Kona var Serine Prestbakk.  De hadde farm i Nord-Dakota.  De solgte sin farm der, og reiste til Vestkysten hvor de atter kjøpte seg farm og drev den godt fram.  Omkring 1900 årsskiftet var de begge på norgesbesøk.  De døde i staten Washington.

Så ble neste barn Maren Anna, som ble gift på nabogården Vestgård og bodde der hele sitt liv.  Den tredje var Peder Jonsen Østgård som siden overtok gården etter sin far.  Nummer fire ble Berit Jonsen Østgård.  Hun ble gift på Smørsgård i Sørreisa.  De bodde der.  Nummer fem var Teodor Jonsen Østgård.  Den 6ᵗᵉ Kristian Jonsen Østgård.  Han var gift med Karen Olsdatter fra Prestbakk.  Teodor levde ugift.  Han bodde ei tid på Nygård der Kristian hadde ryddet seg gård.  Seinere bodde han på Vestgård hos sin søster Maren Anna.  Alle disse seks ble jo søsterbarn til Berger Pettersen.

Anders Olsen hadde fått seg en stor eiendom på Prestbakken.  Han ble gift med Karen Dortea.  Jeg vet ikke noe om deres slektninger.  Der var store vidder med skog og mark.  Han hadde stor fjøs og stort våningshus.  Jeg har selv sett disse husene i 1912 da jeg for første gang var på Prestbakken.  Anders Olsen trengte arbeidshjelp, især til våronn og slåttonn.  Så kom det arbeidsledige ungdommer dit.  Der fikk de både mat og arbeid og husrom.  Ja de kunne komme dit selv om de tidvis var på andre arbeidsplasser.  Dit kunne det komme både snekkere og skomaker, og mor fortalte at på det store loftet, stod det tre høvelbenker som var i bruk om vinteren.

Morfar, Berger Pettersen ble der i mange år.  En tid tenkte han å reise til Amerika.  Men så mistet han alle nyklærne sine ved en husbrann.  Dermed var det slutt på amerikareisen for hans del den gangen.  Seinere fikk han husmannsplass hos Anders Olsen.  Han giftet seg med Hanna fra Eldbakken, og de bygde seg hus og heim der.  Jeg har i de seinere år sett tufta der deres lille stue stod.  I Salangen bygdebok, fant jeg mormor Hanna sitt navn og hennes slekt, men nå har jeg glemt disse navnene.  Og jeg har hørt at den slekta er utdødd på Eldbakken.  Så vidt jeg vet er hennes slekt dødd ut eller reist bort fra Salangen.

Berger Pettersen og Hanna fikk altså husmannsplass på Prestbakken.  Der kunne de ha et par kyr og noen sauer.  Berger ble tømmermann eller det som senere het bygningssnekkere.  Han reiste rundt i distriktene og tømret stuer og uthusbygg.  Han kunne også ta andre jobber.  Jeg minnes at han fortalte at han hadde vært arbeider på nikkelverket på Senja.  Hanna var heime og passet dyra og tok i mot barna som kom etterhvert.  Første barnet var ei jente som fikk navnet Karen Dortea, født 23. mai 1870- Nr. 2. ble Albertine, nr. 3. Marie,     nr. 4. Adolfine.  Så ble det nr. 5. Petra.  Så kom sønnene etter tur.  Først Simon Kristian, så John Magnor.  Så den siste sønnen Hilberg.  Så vidt jeg husker fikk de til slutt en datter som fikk navnet Bergtora.  Men dette blir jo hele ni barn.  Etter hvert jentene ble voksne, måtte de ut å tjene.  Det var på gårdene der det var store buskap og meget arbeid.

Karen som senere ble min mor, fortalte at hun var bare tolv år gammel, da at hun måtte gå over fjellet til Østgård i Gumpedal for å være tjenestepike hos noen av sine slektninger.  Det var hos Ole Peder Østgård.  Han var da gift med Serine, datter til Anders Olsen Prestbakk.  Ole Østgård og en Adriansen fant på å bygge seg hus på Kvanjorda.  Mor ble med dit og var hushjelp.  De var der et par år, så flyttet de til Østgård.  Siden reiste begge de familiene til Amerika.  Mor fortalte at hun de par vintrene hadde en strevsam vei å gå til skolen som holdt til på Nedre Vestgård.  Men de led ingen nød på Kvanjorda og hadde det bra.  Mor ble da på Østgård en tid.  Siden tjente hun på et par gårder i Sørreisa og i Skøelvdalen.

Først i nittiåra giftet hun seg med Olaus Brattli.  Hun ble sitt lange liv i Brattlia, og hun døde i september 1955.  Karen og Olaus fikk fem barn, alle jenter.  Den eldste døde i ettårsalderen.  Nr. to var Olivia Marie, født i 1895.  Nr. tre var Hilda Bertea, født i 1896, nr. fire var Konstanse Aminda, født i 1898, nr. fem ble Kristine Matea, født i 1905.

Tante Adolfine var hos oss i Brattlia i flere år mens vi var småbarn.  I 1901 reiste både Fina og Marie til Amerika.  Det ble stor sorg for oss ungene.  Så begynte amerikabrevene å komme. De fortalte at de tjente godt og trivdes bra.  Onkel Simon var også ei tid i Brattlia og reiste både på lofotfiske og finnmarkfiske.  Men så i 1903 reiste også han til Amerika, og ble der hele sitt liv.  Han ble gift og fikk familie, men døde forholdsvis tidlig.  En av hans døtre lever der ennå.  Sylvia het hun.  Magnor reiste også til Amerika.  Også han døde tidlig, og han hadde ingen familie.  I 1908 ble det utreise for resten av familien.  Det var morfar Berger, mormor Hanna, tante Albertine som var enemor til sin datter Charlotte som også var med, og onkel Hilberg som da var i 19 årsalderen.  Berger var da 66 år gammel og Charlotte nesten 12 år.  Hun var født 3. oktober i 1896.

De reiste alle da til tante Adolfine som var gift og bodde i Minneapolis.  Morfar fortsatte som bygningsarbeider også i sitt nye land.  Han trivdes godt og syntes de hadde det bra.  Men mormor Hanna vantrivdes og ønsket seg hjem til Norge.  Hun ble syk og levde bare i to år i sitt nye land.  Ei tid etter var morfar uheldig og fikk et fall på bygget der han arbeidet.  Han ble bra igjen.  Men nå etter mormor døde var det ikke så trivelig å være i Statene.  Han hadde vært litt omkring, kanskje hos norske kjenninger.  Jeg husker at han nevnte spesielt noen etterkommere av Bersvend Andersen Moen?  Ei dame som var lærerinne der tok seg av Charlotte og rettleidde henne på forskjellig vis.

I september 1913 kom morfar tilbake til Norge.  Nå kom han til sin datter Petra, som nå var gift med Iver Voll.  De bodde på Voll med sin familie.  De fikk en sønn og tre døtre.  Iver Voll drev gårdsbruk på Voll og der bygde familien seg både stue og fjøs.  Iver Voll var både flink smed og bygningsmann og var aldri arbeidsløs.  Så bodde morfar hos sin datter Petra og sin svigersønn Iver.  Morfar kom på besøk på nytt til Brattlia.  Han var alltid glad til sinns og lågmælt i samtalen.  Men vi kunne mangen gang få små glimt fra det store Amerika.

I 1916 var ikke helsa så bra lenger – og jeg tror det var våren 1916 at distriktslegen fortalte at han hadde magekreft.  Han fikk verken røntgenundersøkelse eller hjelp fra sykehus.  Det var bare å reise hem med sin sykdom uten en eneste smertestillende medisin.  Han tok i mot sin dom uten å beklage seg.  Jeg tror det var i siste del av august 1916 at morfar kom på besøk til Brattli.  Han ville kanskje si farvel til oss.  Jeg husker ikke hvorledes han reiste fra Voll til Storli.  Der tok han inn hos Anna Tomassen som var en nær slektning av mormor.  Dagen etter fikk han sitte på hesteryggen til Brattli.  Hans Martinsen leidde hesten og kom vel fram til Brattli.

Morfar var ennå i bra form og var oppegående hver dag, men føttene begynte å svikte.  Han ble hos oss noen veker.  Så en dag ville han til Østgård til sine nøre slektninger der.  I ettertid tenker jeg på hvor lite og intet han nevnte noe om smerter.  På Østgård fikk han en god seng i stua hos Peder Østgård med familie.  Det gikk ikke lenge før morfar ble meget syk og sengeliggende.  Det kom bud til Brattlia at ei av oss jentene måtte komme og hjelpe til med å pleie den syke.  Det ble da min tur til å gå.

Morfar ble nå mere og mere dårlig og trengte hjelp både natt og dag.  Jeg var ung og uerfaren, men jeg prøvde i alle fall å gjøre mitt beste.  Både mor og ei gammel bestemor i huset hjalp meg mange ganger.  Morfar fikk store smerter især i føttene.  Fremdeles ingen lege og ingen medisin.  Dette vart om lag en måneds tid. 

Men så plutselig en morgen sa morfar at nå var smertene nesten borte.  Han ba meg om å skifte reine klær på han.  Jeg sa da at han hadde fått reint tøy i går og var helt fin i dag.  Men nei, jeg måtte skifte på han straks.  Jeg gjorde det uten at det så ut til å være så vanskelig som før.  Da han etterpå kom til ro i senga sa han til meg! 

«Nå må du lese noe godt for meg».  I øyeblikket visste jeg ikke hva jeg skulle ta til.  Jeg så på salmeboka som lå på nattbordet ved senga.  Han hadde brukt salmeboka til andaktsbok før han ble så full av smerter.  Jeg tok boka og åpnet den på måfå.  Og just der stod salmen:   I Jesus søker jeg min fred, jeg leste første strofen, og videre:  all verden har kun smerte.  Jeg leste hele verset og siden alle versene.  Jeg så bort på morfar.  Han hadde lukket øynene og knept hendene.  Han var godt kjent i salmeboka og fattet sikkert innholdet bedre enn meg.  Så sovnet han og var rolig resten av dagen.  Det så ut for oss som at smertene var borte.  Etter dette ble det ikke mange ord.  Når han, for det meste sov, kom noen navn over leppene, noen av de som var hans nære naboer på Prestbakken i ungdomstida.  Så et par dager etter, skjønte vi at det bar mot slutten.  Etter nonsmaten på kjøkkenet, kom husfolket inn til senga i stua.  Vi satt bare å så på morfars rolige søvn.  Så pustet han ut for siste gang.  Det er som at denne siste tida med morfar husker jeg best.  Især det at han så rolig tok imot dødens bud.

En fin vinterdag i oktober gikk gravferda til kirkegården i Skøelvdalen.  Det var med hest og slede både for båre og folk.  Tante Petra og onkel Iver kom fra Voll, og slekta i Gumpedalen var med.  Morfars første og siste dag var på Østgård, enda så vidt han som han hadde ferdest her i livet.  Da vi forlot kirkegården, stod det ei lita trespik med noen bokstaver på en liten grushaug.  Der kom heller ikke siden verken kors eller bauta på graven hans.  Så fordringsløst som han hadde levd, ble også hans ettermæle.  Han hadde likevel tatt mange tunge tak «i træling for kone og barn».  Jeg og mine nærmeste var ofte på grava i årene utover.  Og da onkel Hilberg var på sitt første norgesbesøk i 1932, la han en fin krans på sin fars grav.  Han hadde også vært flittig med brev mens faren levde.  Jeg reiste bort, og det gikk flere år før jeg atter kom på kirkegården.  Da var der ingen trespik.  Morfars grav var blitt til en grasgrodd tue «blant tusen forglemte graver».  Minnet er for meg like levende som det hadde festnet seg i unge år.

Marie Bergersen ble gift med en norsk mann i Statene.  De fikk barna Ester og Bernhard.  Ester som fikk familienavnet Furnage, har jeg brevveksla med gjennom mange år.  Hun er nå 86 år gammel.  Bernhard var ute for en arbeidsulykke og fikk en hodeskade som kanskje voldte han en tidlig død. 

Adolfine Bergersen ble gift med Mr. Gable.  Morfar sa at Gable var en god mann.  Datteren het Adolfine.  Petra Bergersen ble som nevnt gift med Iver Voll.  De fikk fire barn.  Sverre, Hanna, Bergliot og Anne.  Sverre døde i sin beste manndom.  Hilberg som kalte seg Pettersen fikk anledning til å gå på skoler, og studerte ved et universitet i Minnesota.  Han fikk en høy stilling i skoleverket.  Hans første kone døde tidlig.  Han ble atter gift med Blanche, men det ble ingen barn.  Han var på norgesbesøk i 1935 og 1964.  Blanche var med i 1964.  Sist jeg hørte fra Ester Furnage, levde Sylvia med sin familie.  Sylvia var Simon sin datter.  Charlotte lever fremdeles over 91 år gammel.  Adolfine sin mann lever også.  Jeg glemte å nevne at Charlotte har vært gift -  jeg tror med en norsk mann.  De hadde seks barn, og alle besøkte sin mor på hennes 90 årsdag 3. oktober 1986.

Nå har jeg prøvd å skrive om morfar og hans nære slekt.  Jeg skulle også fortalt mer om mormor.  Nå vet jeg ikke lenger hvor jeg har Salangen bygdebok, og jeg har glemt meget av det som jeg fikk vite der for mange år siden. 

Morfars historie er helst bereknet på hans barnebarn som enda lever.  Men kanskje en gang når hans senere slekt får bedre tid, så ville også de spørre om sitt opphav.

Jeg har kanskje gjort en «kort historie» lang – i stedet for å gjøre en «lang historie» kort.  Jeg ser at jeg har skrevet noe utydelig, også feil har jeg prøvd å rette.  Jeg er heller ikke sikker på om jeg bruker den rette ortografien.

Ha meg undskylt for det som mangler.

Hilda Stien, Sørreisa sykehjem våren 1988.         

     

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

24.10 | 20:14

I dette NRK programmet fra 1975 forteller flere av deltagerne fra Fritham om hva de opplevde.
https://tv.nrk.no/program/FREP41006775/arktisk-krig

...
10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE