Ei lita frøken's vidunderlige skolegang!

Det var som å få fred i sinnet.

            Jeg kan ikke huske hvorledes det begynte, dette med skolen. Skolen hørte med til kveldspraten i heimen om vinterkveldene når alle satt inne med arbeidet. Det var sikkert et åndsinnhold for dei, dette. De fortalte om læreren og om de andre barna, og det var mye om hvem som var flinke til det eine eller andre. Ja, leiken i frikvarteret, styggevær og uføre på skolevegen var og med.

            Farmor fortalte ofte om sin skole heime i Bardu. (Hun var 16-17 år da hun kom fra Bardu til Brattlia. Det måtte være i tida 1842-43 og utover. Og det var vel sjølve Strømsmo'n hun hadde til lærer. Ser av Barduboka at i den tida hadde de seks uker for året. Sjølvsagt var det omgangsskole med benker ved et langbord i ei stue. I den tida måtte nok læreren bruke riset, som da var reknet for et nødvendig oppdragelsesmiddel. Men jeg husker ikke at farmor nevnte riset i forbindelse med skolen. Jeg forstod det slik at skoletimene var fritid og bare til glede. Lærebøkene var bibelhistorie (helst bibelen). Spørsmålsboka (Pontoppidan) og salmeboka. Tror det var Hauges salmebok de brukte. Husker ikke at hun nevnte Jenssens lesebok. Den var vel ikke kommet enda. Men lesing var i alle fall et viktig fag. De brukte kanskje bare religionsbøkene til øving.  Husker ikke hun sa noe om rekning. Men skriving måtte de lære. Gotisk var det.  Farmor sa at latinske bokstaver lærte hun seg etter at hun ble voksen. Det lærte hun seg av en nabogutt, Lars Peder her i Sandvika. Han hadde lært seg den nye skrivemåten i sine skoleår. Og farmor kunne i alle fall skrive navnet sitt med fine tydelige bokstaver. Maria Larsdatter, stod det i bøkene hennes.

            Lekselesing heime mellom skoleturene var vanlig.  Det var mor og far i huset som hadde overhøring.  Farmor fortalte at de måtte lære seg lekse før de (barna) gikk med i fjøsstellet om morgonen.  Så kappes barna om å lære utenat og "høre" hverandre når de fikk møtes om søndagene av og til.  Når farmor fortalte slik om skolen sin, syntes jeg det var som et eventyr.  Og jeg begynte nokså tidlig å gle meg til skolen.  Far og mor fortalte om sin skole.  Mor gikk sine første skoleår i Øvre Salangen, Prestbakken.  Siden blei det skolegang i Gumpedalen.  Så vidt jeg husker var mors og fars skolestue ei av stuene hos Ingebrikt Larsen, Nedre Vestgård.

            Den første læreren far hadde var Christian Martin Hanssen fra Bjørkebakken.  Han reiste i 70 åra til Amerika.  (Da han i eldre år var på norgesbesøk, kom han også til Brattlia og var der et par dager).  Så kom lærer Hans Krogstad fra Sørreisa og skolte i Gumpedalen.  Jeg hørte ikke annet enn at også han var en gild mann i skolestua.

            Prost Holmboe på Tranøy brukte å komme til skolen på overhøring.  Det var visst fars første år at han fikk en liten premie av prosten, et penneskaft.  Det var rødt og blankt polert med et lite metallhylster frampå der penna skulle sitte.  Far brukte ikke annet penneskaft hele sitt lange liv.  I den tida var Jensens lesebok kommet i skolen, og med den ble det noe av både historie og naturfag, ja kanskje geografi også.  Men religion var framleis nummer en av fagene. 

            Mor likte sangtimene best.  Det forstod jeg bedre da jeg flere ganger senere i tida hørte hvorledes hun kunne bruke stemmen til å synge kulokkene, når hun stod på "huarsteinen" bortom sommarfjøset.  Da kunne vi i stille sommerkvelder høre "lokken" i fleire nyanser langt borte i lia.                                                               De hadde fått en ung lærer det siste skoleåret hennes.  Han kunne drøye sangtimene til to, og det blei både solo og korsang.  Siden blei det skjenn heime for at de kom fra skolen først i sekstida.  Da skulle de jo være med i nonsstellet i fjøset.

            Konfirmasjonsskolen var på Tranøy hos prost Holmboe.  Der kunne det være interessant.  Noen av elevene kunne være 18-19 år.  De hadde ikke lært spørsmålsboka godt nok og måtte kanskje gå flere konfirmasjonsskoler før de blei godtatt av Holmboe.  Slike voksene karer kunne gjøre gårdsarbeidet, på det store bruket som prestefolket på Tranøy drev i den tida.  Det var vanlig at foreldre eller foresatte ga prosten en pengegave før konfirmasjonen.  Om denne gaven hadde noe å si for nummeret konfirmanten fikk på "gulvet" under overhøringen konfirmasjonssøndagen vet jeg ikke.  Far trodde at han blei nummer to fordi klokkersønnen måtte være nummer en.  Det var visst ikke vanskelig å akseptere – såpass var klokkeren estimert i de dager.  Mor vantrivdes i den store flokken på Tranøy, og var hjertens gla da hun atter var heime i Gumpedalen.  At hun blei nummer ni på kirkegulvet anrørte ikke henne. -  -  -

            Så nærmet tida seg for mitt bekjentskap med abc-a og lesinga.  Den gangen var det vanlig at barna skulle begynne tidlig med læringa, helst i seksårsalderen.  Nå var søstera mi kommet så langt.  Og en dag midt på sommeren, da far hadde vært i Kastneshamn på et møte, kom han heim med ei abc-bok.  Den var nydelig blå på permene, men inni husker jeg ikke at jeg fikk se de første dagene.  Det var jo søster mi si bok.  Og et slikt klenodi måtte ikke for mange fingre klø med.  Jeg så denne fine abc-a lå i bokhylla sammen med noen andre gamle, slitte bøker. Disse hadde jeg fått lov til å bla i og viste hva de het. Ei veldig stor bok var "bibelen", ei mindre "testamentet", ei het "menneskets liv fra vuggen til graven", ei anna "onkel Toms hytte", ei "lappeloven" og så noen som jeg ikke husker namnet på.  Ja, og så to salmebøker.  Mor si hadde gullblanke kanter av metall på permene og gullblank spenne til å hekte sammen.  Den hadde så svert tynt papir at når du skulle bla et bla, så fulgte flere med.  Far si salmebok var grovere i papiret og lettere og bla i.  Disse bøkene var vi bra kjent med, for hver søndag satt de voksene og sang den ene salmen etter den andre, og når de så blei etterglemt på bordet, var det vår tur til å bruke dem.  Farmor hadde alltid sine bøker på kammersbordet.  Men det kunne hende at vi fikk bla i dem også. 

 

          Så var det en dag i slåtta alle de voksene var på Nybrytingen og raka tørrhøy (breia).  Den eldste søstera mi og jeg skulle være heime å passe minstesøstera som skulle kvile middag.  Det var langsomt, syntes vi, og så bar det til Nybrytingen.  Der var det artig å springe på den nyslåtte vollen og rulle i høyet.  Men mor ville ha oss heim til ungen, og så sa hun:  "Dere har da abc-a å sjå i".  Da bar det fort heim, og jeg greide virkelig å komme først.  Jeg stod på stolen under bokhylla og strekte meg etter den dyrverdige tingen  -  -  men nådde ikke opp.  Boka fikk jeg se i da søstera mi kom.  Kan enda huske den første bokstavsida.  På et reint kvitblankt blad stod det en masse små figurer, mye, mye finere enn i de bøkene jeg før hadde bladd i.

         Siden fikk jeg vite at det som stod på første side, kalte de "alfabetet".  Og jeg lærte etter hvert at på første linje stod A, B, C, D, E, F og G med gotiske bokstaver.  Så ei linje med småbokstaver, så ei med store, så ei med små heilt til ends på alfabetet.  Stor D var den fineste, stor J og stor L liknet på hverandre.  Det var to forskjellige småesser, og en av dem liknet på liten J.  Til sammen så det ut som et merkelig bilde som festet seg slik hos meg at jeg kan se det for meg ennå i dag.

        Fra den dagen var det at det begynte med læringen å skille ut disse figurene å gi dem navn.  Både søstera mi og hadde alt da lært å "legge sammen" utanboks.  Det var farmor som lærte oss.  Sånn om lag:  m,a – ma, m,o – mo, m,u – mu, l,å,s - lås, g,å,s – gås.  Vi forfulgte farmor med denne stavinga, og grov og spurte om gulv og hus og bord og stol og alt mulig, mens hun gikk og stelte i huset.  Og en gang kom jeg rent for nær og i veien for henne da hun skulle bytte gryte på skjerdingen i gruva.  "Det måtte da være måte på spørring", mente hun.  Det kan hende jeg var litt mindre nærgående etter dette.  Siden lærte vi både værs og salmer i kammerset hos henne.

         (Den første ordentlige lese-læringa tjuvstarta jeg forresten med, da søstera mi hadde si første opplæring i abc-a med farmor.   Jeg skulle liksom ikke være med på det foreløpig.  Men når jeg stod attom stolryggen der de satt med boka og en peikepinn, så var det ikke til å undgå.  Lesinga kom nesten som av seg selv.  Abc-boka var utlest, og så var det ikke mer moro med den).

Husker vi trente med å lese på overskriftene når avisen kom.  Søstera mi hadde begynt på skolen og leste i katekisma.

          Så en dag fikk jeg en stor overraskelse.  Jeg satt ved bordet attmed vinduet.  Da kom mor og la ei lita bok til meg og sa at dette skulle være mi bok.  Sola skein på den grønne permen – jeg ser den ennå.  Det var ei ny katekisme, det kunne jeg se på at det var bilde av en mann utenpå permen.  Han hadde sånn underlig huve på hodet.  Siden fikk jeg vite at denne mannen var Martin Luther.  Boka var stiv i bindet og jeg tok den forsiktig opp, og der leste jeg:  Det første bud.  Tror jeg var noe over seks år i den tida.  Det var ikke lenge etter at jeg fikk bibelhistorie, og der var det og å begynne med Skapelsen.  Siden gikk det slag i slag, og jeg husker ikke stort om lesinga i de to første bøkene.  Læringa gikk for seg mer heime enn på skolen.  Katekisme, bibelhistorie og salmevers skulle læres utenat med en gang.  Det pedagogiske skjønn var vel ikke så stort hos nidkjære fedre.  Nå etterpå husker jeg en gang jeg reagerte eller tenkte på noe vi skulle lære.  Det var ikke lekse fra læreren, men tida måtte visst brukes til noe nyttig.  Far satt under lampen om kvelden og lappet sko.  Så skulle vi lære ei salme, og første verset først sjølsagt. 

         Det var:  "Jeg går i fare hvor jeg går, min sjel skal alltid tenke at satan alle vegne står i vegen med sin lenke, - - -".  Verset blei lært den kvelden under lampa – uten kommentar, og det trengtes da heller ikke så beint fram som det var sagt der.  Det høvde ikke så at vi fortsatte med den salma.  Jeg var visst over tjue år, før jeg la merke til at 4, 5 og 6 verset i den samme salma begynner med:   "Jeg går blant engler – Jeg går med Jesus - - og jeg går til himlen hvor jeg går - ".  Ville det ikke vært bedre å lære småongan disse versene først.  Men det uheldige var ikke tilsiktet.

         Skoleårene blei ei festlig tid.  Skolelokalet var Nystua heime.  Ja, aller først var det kammerset.  Tror dette var i 1901.  Skolekretsen var nyss skilt ut fra Gumpedal.  Den første læreren vår hette Johan Berg.  En amtskolegutt fra Dyrøya, sa de.  Husker at vi måtte være stille i huset.  Dette var tidlig om våren, og i friminuttet gikk læreren i skibakken med de store guttene.  Han hadde tre vekes skoletur. 

         Nummer to av lærere var Hanna Olsen fra Salangen.  Hun hadde også tre veker.  Da var det juni og sommer.  Husker jeg gledde meg til friminuttene når vi fikk leike ute med jentene. 

         Søstera mi fikk lov til å være inne på skolen i timene.  De hadde to skoletimer i ett, så frikvarter, så to timer inne og en time middagsfritt. Så to skoletimer og dagen var slutt.  Seks timer hver dag både for store små.  Det er visst ikke likere i dag heller for førsteklassene må ha seks timers dag anno 1970.  Vi hadde fellesskole.  Det blei ikke mer enn seks veker det skoleåret.

         Hausten etter blei det fast lærer (inne).  Så vidt jeg husker å ha hørt siden, blei det bare seks skuleveker også det året.  Seinere blei det ni.  Denne lærerinna het Hanna Strøm og var fra Dyrøya.  Hun gjorde det utmerket enda så ung hun var.  Det blei etter hvert både historie, geografi og naturfag foruten kristendoms- kunnskap, rekning, lesing, skriving, norsk skriftlig og sang.  Hanna Strøm (seinere Kvande) blei hos oss til våren 1907.  Alle barna var gla i henne, og noen av oss gråt i alle fall siste timen da hun sa farvel til oss.  Husker at hun avsluttet med å lese de tre versene "Milde Jesus du som sagde - -" 

         Jeg kom til å treffe denne lærerinnen flere ganger etter at jeg blei voksen.  Hun mintes da alltid den første skoletida si i Brattlia.  Det var mange strevsomme turer med å ta seg fram på ski om vinteren.  Men det hendte også at det blei kjøreturer med dombjøller.  Hun syntes selv det var ei god tid.  Guttongene kunne være større enn hun selv, men aldri noe bråk.  Alt gikk gemyttelig for seg.  Det trengtes hverken skjenn eller straff.  Slikt kunne jo forekomme i skolen da også.  Men ikke i vår.

         Da jeg var elleve år fikk vi ny lærer.  Det var P. Nygård fra Grong i Namdalen som hadde eksamen fra Elverum lærerskole.  Han hadde kona med seg.  Hun var fra Jemtland i Sverige.  Med denne læreren kom det mangt nytt og interessant.  Denne første vinteren kom det røde langbordet ut av skolestua.  Vi fikk pulter som far hadde snekret.  Nå blei det friminutt for hver skoletime, og timene begynte gjerne med et par viser fra Seips visebok.  Et ekstra hefte med fedrelandssangen måtte hver elev kjøpe seg, men heftet kostet bare ti øre, og permen var fargelagt med det norske flagg. 

         Jeg var nå blitt storskole-elev og måtte være med i orienteringsfagene.  I fellesskole har en jo ellers gode høve til å tjuvlytte til det som storskole-ongan holder på med – sjøl om en bare satt nederst på benken.  Fagene var de samme.  Bare at vi fikk en time kirkehistorie om onsdagene.  Før var kirkehistorie bare det som stod bakerst i bibelhistorie.  Det hette: Litt av kirkens historie.  Nei, blei det ei ekstra bok som vi skulle ha lekser i.  Vi fikk vite om Ambrosius og Atanasius og Augustin, om Huss og Luther og flere.  Vi hørte om Paven i Rom, om Peterskirken som skulle bygges, om Johan Tegel som satte avlad.  Jeg syntes jeg så Luther da han brente bannbullen fra paven, en mørk kveld med et lite bål, og studentene stod omkring og sang: "O, store Gud vi lover deg - -"  Læreren dramatiserte ikke når han gjennomgikk leksa, men interessant blei det.  Vi fikk lov til å gjenfortelle med eigne ord både bibelhistorie, kirkehistorie, norgeshistorie, naturfag og geografi, og fram på veggkartet måtte vi.  Bare "forklaringa" og salmeversa måtte læres utenat.  Litt grammatikk hadde vi.  En stil mellom skoleturene kunne det være.  Men helst var det diktat og "gjenfortelling" – som var "norsk skriftlig" de siste årene.  Skriftlig gjenfortelling gledde jeg meg til.  En skoletime likte jeg ikke, og det var "skjønnskrift".  Tegning forekom ikke.

         Men så var det ikke bare timene i skolen som (var) blei så full av meining i den tida.  Læreren bodde jo hos oss i Brattlia når han hadde skoleturer.  Når far kom inn etter utearbeid, og om vinterkveldene holdt på med forskjellig istandsetting av redskap og bunad i "Gammelstua", da var også læreren der.  Det blei prat om nytt og gammelt, fortid og nåtid, ute og heime.  Her var det mye å lytte seg til, nysgjerrig som en vel var.  Læreren hadde vært soldat i 1905 og stått med pakka ryggsekk og ventet på ordre.  Han talte rolig om det, men jeg syntes han måtte være veldig modig.  Jeg husket også 1905.  Var bare 9 år.  En dag jagde jeg bare kyrne halvegs til skogs for jeg var så redd "svenskan" skulle komme.  syntes jeg det var en selvfølge at "svenskan" torde ikke komme for det stod jo en masse soldater ved Grensa med "pakka ryggsekker".  Om de også hadde våpen tenkte jeg ikke på, og ikke hørte jeg noe om det heller.

         Jeg ble veldig "nasjonal" i denne tida.  Nyss hadde jeg gått og lengtet etter å bli voksen for jeg skulle reise til Amerika.  Morfar, mormor, tre tanter og tre onkler var reist dit, og det var så vondt å være så skilt fra dem.  Nei, ville jeg leve for Norge alle mine dager!  Det var som å få fred i sinnet.

         Vi bodde jo så grissent her i kretsen at barna råkast ikkje så ofte.  Så var det dobbelt moro med skoleturene når de kom.  Leksene måtte helst læres mellom turene.  Så måtte vi være med i det daglige arbeid på garden.  Det var å koke middag, vaske kopper, vaske gulv, ja vegger og.  Det skulle helst skures med sand.  Vi gikk med i fjøset, og i 13 – 14 årsalderen måtte vi strikke, karde og spinne, ja veve litt også.  Det var ikkje mye tid til å gå i skibakken eller annen leik.  Kanskje ei stund i skyminga.  Det var arbeid i meste laget!  Så venta vi på skolen og læreren.  Han kom helst om lørdagen fra den andre kretsen.  Naboan hadde hver sin tur med skyssen både til og fra.  Var det fint skiføre var det greit nok å ta børa på ryggen.  Det kunne og hende at kjørevegen var god, og da blei det hesteskyss.  Men det kunne hende at hestene fra alle gårdene måtte ut "å veie".  Det vil si: hester og folk måtte grynne fot for fot, mange kilometer, stundom 14 – 15 kilometer ned til Brøstad.  Og snøskofla måtte brukes i skavlene.  De kom i alle fall fram hver gang.

         Læreren var "landsmålsmann", og hadde skolestyret til å godta at det skulle leses noe "landsmål" i de øverste klassene.  Og en dag kom disse nye bøkene.  Det passet visst ikke for far eller for noen av de andre skolefedrene i vår lille krets.  Jeg forstod at det passet ikke for noen i hele skolekommunen – så læreren var visst blankt åleine om sitt parti.  De prata mye om dette "nye målet", men jeg husker aldri at det var noe ubehag eller noen misstemning etterpå.  For meg passet det så utmerket godt med disse bøkene.  Vi (jeg) hadde lest i ánnet hefte av Nordahl Rolfsen i mange år, og jeg kunne mye utenat.  Nå blei det nye fortellinger.  Jeg husker kanskje best "Fante Nils".

         Og de rare ordene i landsmålsutgaven gikk inn etter hvert og blei "lovlige".  Læreren hadde også med seg bøker fra skoleboksamlinga, reine fortellingsbøker for barn, noen også på målet der.  "Anniken Prestegarden" var kanskje den jeg gråt med først, og leste opp alt flere ganger siden.

         Jada, verden blei større, men føltes for liten likevel, og lengselen "ut over de høye fjelde" var i full gang alt.  Synes jeg skylder skolen takk for dette.  Vi bodde så avsides, i en liten krets, i ei lita bygd.  Skøvatnet krets med gårdene Sandvik og Brattli, hører til Dyrøy kommune.  Gumpedal krets som hører til Sørreisa kommune var litt større i utstrekning og hadde flere barn.  Men fellesskole (skole for alle årstrinn i en klasse) hadde også de.  Barna fra disse to kretsene var skilt fra sine hovedbygder med lange avstander.  Det blei kanskje også derfor at nettopp skolen blei så interessant for mange.

         Så var det en fin vårdag i april at det blei siste skoledagen min.  Skolestyre- formannen i Dyrøy som også var lærer og klokker kom på besøk i klassen den dagen.     Han hadde fruen med seg, og vi syntes det var artig å ha så mange fremmede i huset.  Det kom også noen av fedrene fra Sandvik.  Alle kom inn i timene.  Også far.  Det skulle være "overhøring".  Men læreren gjorde det ikke vanskelig for oss den dagen.  Til slutt holdt læreren en liten tale og liksom takket for samværet.  Vi var også flere som skulle avslutte skolen det året.  Jeg husker ikke hva læreren sa, men vi gråt visst alle barna.  Jeg syntes det var trist å slutte.  Nå, så mange år etter, har jeg spurt noen av de andre fra klassen den gang, om hvorledes de oppfattet skolen.  Joda, de syntes også skolen var bare god.  Jeg har tenkt på dette.  Var vi så ukritiske den gang.  Det kunne iallfall være bare det.  Skolen var et behov.  For barna og for foreldrene.  Men skolen er jo i enda høyere grad et behov .  Hvorfor skal det da bli så stor avstand mellom barna og læreren – ofte!

         Det gikk så underlig til at jeg seinere i livet, under andre forhold, blei kollega med denne gode læreren vår.  Vi kom til å undervise ved samme skole.  Det blei ofte for lange friminutter da, når han kom inn i klasserommet mitt, og vi prata om skolen.  Det gikk også slik at han døde nokså plutselig, forholdsvis ung.  Og jeg med mange andre fulgte han til graven med sorg i hjertet og med kjære minner.

 

21/10 – 70

 Hilda Stien

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

10.12 | 12:52

Her er lenken. Zoom inn og klikk på markører og ruter for å få med info.: https://drive.google.com/open?id=1Qt7Z-m8-NqWtXEviq6Bnmzjqre8&usp=sharing

...
10.12 | 12:50

Jeg holder på å lage et kart over DS Malula/DS Selis sine bevegelser basert på diverse kilder. Under arbeid - oppdateres etter hvert som jeg finner mer info.

...
29.01 | 17:04

Interessant å lese. D/S Selis het opprinnelig D/S Malula og ble bygget i Rosendal i 1918 for min russiske oldefar Michael Sergejewitch Roshchakowsky.

...
06.01 | 01:05

Ja, jeg er innom her og leser med jevne mellomrom, må liksom ha det litt nært.

...
Du liker denne siden
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE